Håndbok for lysets krigere - Prolog

"Like utenfor stranden, vest for landsbyen, ligger det en øy med et veldig tempel fullt av klokker," sa kvinnen.
Gutten la merke til at hun var underlig kledd og bare et slør som dekket håret. Han hadde aldri sett henne før.
"Har du vært i det templet?" spurte hun. "Reis dit, og fortell meg hva du syns om det."
Betatt av kvinnens skjønnhet, dro gutten dit hun hadde sagt han skulle. Han satte seg på stranden og stirret ut mot synsranden, men så ikke annet enn det han var vant til å se: den blå himmelen og havet.
Han gikk skuffet av sted til fiskerlandsbyen like i nærheten, og spurte etter øya med templet.
"Å, det er lenge siden, det var på den tiden da oldeforeldrene mine levde her," sa en gammel fisker til ham. "Det kom et jordskjelv, og så sank øya i havet. Likevel, selv om vi ikke kan se den lenger, kan vi høre tempelklokkene når havet får dem til å vugge der nede på dypet."
Gutten vente tilbake til stranden og prøvde å høre klokkene. Han satt der hele ettermiddagen, men det eneste han hørte, var bølgesus og måkeskrik.
Da natten falt på, kom moren og faren og hentet ham. Morgenen etter gikk han tilbake; han fikk seg ikke til å tro at en så vakker kvinne kunne lyve for ham. Hvis hun en dag kom tilbake, kunne han fortelle henne at han ikke hadde sett øya, men at han hadde hørt tempelklokkene som bølgene fikk til å kime.
Mange måneder gikk, kvinnen kom ikke tilbake, og gutten glemte henne. Nå var han forvisset om at han måtte berge rikdommene og skattene fra det sunkne tempelet. Hvis han bare kunne klare å høre klokkene, var han sikker på at han kunne finne ut hvor det lå, og hente opp skatten som lå skjult på dypet.
Skolen brydde han seg ikke om lenger, heller ikke venneflokken. Han ble de andre barnas hakkekylling; de pleide å si: "Han er ikke som oss lenger, han vil bare sitte og se på havet, fordi han er redd for å få juling når vi leker."
Og alle lo når de så gutten sitte der i strandkanten.
Selv om han ikke klarte å høre de gamle tempelklokkene, lærte han stadig nye ting. Han tok til å forstå at han hadde hørt så mye på bølgebruset at han ikke lenger lot seg forstyrre av det. Etter kort tid hadde han dessuten vent seg til måkeskrikene, summingen fra biene og vinden som rusket i palmebladene.
Et halvt år etter den første samtalen med kvinnen, var gutten i stand til ikke å la seg forstyrre av noen annen lyd, men likevel kunne han ikke høre klokkene i det sunkne tempelet.
Det kom flere fiskere og snakket med ham, og de bedyret: "Vi har hørt dem!"
Men gutten klarte ikke å høre dem.
Etter en tid fikk pipen en annen låt: "Du tenker altfor mye på den der klokkekimingen fra dypet," sa fiskerne, "glem det, og begynn og leke med vennene dine igjen. Kanskje er det bare fiskere som kan høre dem."
Nesten et år gikk, og gutten tenkte: "Kanskje de har rett. Kanskje det beste er å vente til jeg blir voksen, så kan jeg bli fisker, og komme tilbake hit til stranden hver eneste morgen, for jeg har begynt å like meg så godt her." og så tenkte han: "Kanskje alt sammen bare er en myte, kanskje ble klokkene slått i stykker under jordskjelvet, kanskje kommer de aldri til å kime igjen."
Den ettermiddagen bestemte han seg for å vende hjem.
Han gikk ned til havet for å ta avskjed. Han betraktet naturen rundt seg enda en gang, og siden han ikke brydde seg om klokkene, gledet han seg over skjønnheten i måkeskrikene, havbruset og vinden som rusket i palmebladene. Langt bortefra hørte han stemmene til de lekende vennene sine, og han kjente seg varm ved tanken på at han snart skulle ta opp barndommens lek igjen. Gutten var lykkelig, og på det viset som bare et barn kan være; glad for å være levende. Han var trygg på at han ikke hadde kastet bort tiden, for han hadde lært seg å beundre og respektere naturen.
Og da, fordi han lyttet til havet, til måkene, vinden, palmesuset og til stemmene fra vennene som lekte, hørte han også den første klokken.
Og en til.
Og enda en, helt til alle klokkene i templet på havbunnen kimte til hans store fryd.
Mange år senere, som voksen mann, vendte han tilbake til landsbyen og stranden fra barndommen. Han hadde ingen forsetter om å berge noen skatt fra havdypet. Kanskje var det bare fantasien som hadde spilt ham et puss, kanskje hadde han aldri hørt de undersjøiske klokkene den ettermiddagen i en fjern barndom. Likevel bestemte han seg for å gå en tur langs stranden for å lytte til vinden og måkene.
Hvilken overraskelse var det ikke da han plutselig fikk øye på kvinnen som satt der på stranden, kvinnen som hadde fortalt ham om øya med templet.
"Hva gjør du her?" spurte han.
"Venter på deg," svarte hun.
Han la merke til at selv om mange år hadde gått, hadde ikke kvinnen forandret seg, sløret som dekket håret hennes virket ikke falmet av tiden.
Hun rakte han en blå skrivebok med blanke ark.
"Skriv: En lysets kriger vet å verdsette blikket til et barn, for barna klarer å betrakte verden uten bitterhet. Når han vil vite om et menneske ved hans side er verdig hans tillit, søker han å granske det med et barns blikk."
"Hva er en lysets kriger?"
"Det vet du," sa hun, og smilte. "Det er en som er i stand til å forstå livets mirakel, til å kjempe til siste slutt for det han tror på, og ikke minst; til å høre klokkene som bølgene setter i bevegelse på havbunnen."
Han hadde aldri sett på seg selv som en lysets kriger. Det var som om kvinnen kunne lese tankene hans: "Alle kan klare det. Og selv om ingen ser på seg selv som lysets kriger, er alle det."
Han stirret på sidene i skriveboken.
Kvinnen smilte på nytt. "skriv om krigeren," sa hun.
- Paulo Coelho