Den lille sjelen og sola

Det var en gang en sjel som visste den var lyset. Dette var en ny sjel, og derfor var den ivrig etter erfaring. "Jeg er lyset" sa den "Jeg er lyset". Likevel kunne ikke all hans viten og alt snakket om det erstatte erfaringen om det,. Og i sfæren som denne sjelen kom fra var det ingenting anne enn lys. Hver sjel var storslagent, hver sjel var fantastisk og hver sjel skinte med glansen til mitt blendende lys. Og slik var den lille sjelen, som ett stearinlys i solen.
Midt i det største lyset - som det var endel av - kunne den hverken se seg selv eller erfare seg selv om hvem og hva den virkelig var.
Så skjedde det at denne sjelen lengtet og lengtet etter å kjenne seg selv. Og så sterk var denne lengselen at jeg en dag sa: "Vet du Småen hva du må gjøre for å tilfredstille denne lengselen?"
"Å hva da Gud? hva da? " Jeg vil gjøre hva som helst for det" sa den lille sjelen,.
"Du må skille deg fra resten av oss" svarte jeg, " og så må du tilkalle mørket"

" Hva er mørket du hellige?" spurte den lille sjelen.
"Det som du ikke er," svarte jeg, og sjelen forsto.
Og dermed gjorde sjelen dette, fjernet seg fra helheten. Ja den forflyttet seg til og med til en annen sfære. Og i denne sfæren hadde sjelen evner til å erfare alle typer mørke. Og det gjorde den.
Midt i all mørket ropte den lille sjelen imidlertid ut. " Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?"
Jeg har imodlertid aldri forlatt deg, men står ved din side, rede til å påminne deg om hvem du virkelig er; rede, alltid rede til å kalle deg hjem.
Derfor, vær et lys i mørket og forbann det ikke,.

Neal Donald Walsch - Himmelske samtaler