Vår største frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.
Vår største frykt er at vi er kraftfulle hinsides alle grenser.
Det er lyset i oss, ikke mørket, som skremmer oss mest.
Vi spør oss: Hvordan er det mulig at jeg kan være strålende,
praktfull, talentfull, fabelaktig?
Egentlig: hva er det du ikke kan være?
Du er bare et barn av Gud.
At du leker "liten" tjener ikke verden.
Det finnes ikke noe opplysende i det å vike,
slik at andre mennesker føler seg usikre sammen med deg.
Vi er født til å skinne slik barn gjør det.
Vi ble født for å stadfeste Guds glans som er i oss,
den fins i alle, og i det vi lar vårt lyset skinne,
tillater vi ubevist andre mennesker å gjøre det samme.
I det vi frigjøres fra vår egen frykt,
vil vår tilstedeværelse automatisk frigjøre andre!
-Marianne Williamson-
tirsdag 6. april 2010
mandag 5. april 2010
POSITIV SELVSUGGESJON
"JEG ER GLAD OG FORNØYD MED MIN TILVÆRELSE. JEG ER TÅLMODIG OG HERRE OVER MEG SELV. DET SOM HITTIL HAR ERGRET MEG , FORVIRRET MEG OG GJORT MEG NEDTRYKT OG MISFORNØYD, VIL JEG FOR FREMTIDEN BARE MØTE MED LIKEGYLDIGHET OG RO, FULLSTENDIG RO. ALLE DÅRLIGE OG USUNNE TANKER VIL LITT ETTER LITT DRIVES UT AV MIN FORESTILLINGSVERDEN, AKKURAT SOM EN DRØM VISKES UT NÅR JEG VÅKNER. ALLE ORGANER FUNGERER HELT PERFEKT, OG DET SOM MÅTTE VÆRE FEIL, VIL HELBREDES HURTIG DA MIN UNDERBEVISSTHET ORDNER ALT PÅ BESTE MÅTE. JEG ER FYLLT AV EN FAST OG SIKKER SELVTILLIT , BYGGET PÅ DEN UROKKELIGE KRAFT JEG HAR I MEG. JEG TROR PÅ MEG SELV, OG MINE PLANER SKAL JEG VIRKELIGGJØRE I TUR OG ORDEN. JEG OVERVINNER ALLE VANSKELIGHETER. JEG ER SUNN, ENERGISK OG LIVSGLAD, OG FØLER EN VIDUNDERLIG KRAFT STRØMME GJENNOM MEG ..."
Lånte denne hos benoni på nettby for lenge siden :-)
Lånte denne hos benoni på nettby for lenge siden :-)
EGO vs SJEL..
Egoet søker etter fred
-sjelen hviler i det
Egoet søker etter kjærlighet
-sjelen gir det fritt
Egoet er i konstant leting etter lykke
-sjelen er omsluttet av glede
Egoet søker etter kontroll
-sjelen er totalt fri
Egoet søker etter et langt liv
-sjelen er udødelig
Egoet samler informasjon
-sjelen er den høyeste visdom
Egoet er begrenset av tid og sted
-sjelen er grenseløs
Egoet er bare en skuespiller i en forestilling
-sjelen er selv livet
Egoet ønsker mer og mer
-sjelen har alt
Bob Gottfried
-sjelen hviler i det
Egoet søker etter kjærlighet
-sjelen gir det fritt
Egoet er i konstant leting etter lykke
-sjelen er omsluttet av glede
Egoet søker etter kontroll
-sjelen er totalt fri
Egoet søker etter et langt liv
-sjelen er udødelig
Egoet samler informasjon
-sjelen er den høyeste visdom
Egoet er begrenset av tid og sted
-sjelen er grenseløs
Egoet er bare en skuespiller i en forestilling
-sjelen er selv livet
Egoet ønsker mer og mer
-sjelen har alt
Bob Gottfried
Frans av Assisis bønn
Herre!
Gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hat råder.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet råder.
La meg bringe tro der det råder tvil.
La meg bringe sannhet der det råder villfarelse.
La meg bringe lys der det råder mørke.
La meg bring håp der det råder fortvilelse.
La meg bringe glede der bedrøvelse hersker.
Å mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet, som det å trøste.
Ikke så meget å bli forstått, som det å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som det å elske.
For det er gjennom å gi at en får.
Det er gjennom å glemme seg selv, at en finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at en selv blir tilgitt.
Det er ved å dø at en står opp til evig liv.
Gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hat råder.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet råder.
La meg bringe tro der det råder tvil.
La meg bringe sannhet der det råder villfarelse.
La meg bringe lys der det råder mørke.
La meg bring håp der det råder fortvilelse.
La meg bringe glede der bedrøvelse hersker.
Å mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet, som det å trøste.
Ikke så meget å bli forstått, som det å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som det å elske.
For det er gjennom å gi at en får.
Det er gjennom å glemme seg selv, at en finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at en selv blir tilgitt.
Det er ved å dø at en står opp til evig liv.
Håndbok for lysets krigere - Prolog
"Like utenfor stranden, vest for landsbyen, ligger det en øy med et veldig tempel fullt av klokker," sa kvinnen.
Gutten la merke til at hun var underlig kledd og bare et slør som dekket håret. Han hadde aldri sett henne før.
"Har du vært i det templet?" spurte hun. "Reis dit, og fortell meg hva du syns om det."
Betatt av kvinnens skjønnhet, dro gutten dit hun hadde sagt han skulle. Han satte seg på stranden og stirret ut mot synsranden, men så ikke annet enn det han var vant til å se: den blå himmelen og havet.
Han gikk skuffet av sted til fiskerlandsbyen like i nærheten, og spurte etter øya med templet.
"Å, det er lenge siden, det var på den tiden da oldeforeldrene mine levde her," sa en gammel fisker til ham. "Det kom et jordskjelv, og så sank øya i havet. Likevel, selv om vi ikke kan se den lenger, kan vi høre tempelklokkene når havet får dem til å vugge der nede på dypet."
Gutten vente tilbake til stranden og prøvde å høre klokkene. Han satt der hele ettermiddagen, men det eneste han hørte, var bølgesus og måkeskrik.
Da natten falt på, kom moren og faren og hentet ham. Morgenen etter gikk han tilbake; han fikk seg ikke til å tro at en så vakker kvinne kunne lyve for ham. Hvis hun en dag kom tilbake, kunne han fortelle henne at han ikke hadde sett øya, men at han hadde hørt tempelklokkene som bølgene fikk til å kime.
Mange måneder gikk, kvinnen kom ikke tilbake, og gutten glemte henne. Nå var han forvisset om at han måtte berge rikdommene og skattene fra det sunkne tempelet. Hvis han bare kunne klare å høre klokkene, var han sikker på at han kunne finne ut hvor det lå, og hente opp skatten som lå skjult på dypet.
Skolen brydde han seg ikke om lenger, heller ikke venneflokken. Han ble de andre barnas hakkekylling; de pleide å si: "Han er ikke som oss lenger, han vil bare sitte og se på havet, fordi han er redd for å få juling når vi leker."
Og alle lo når de så gutten sitte der i strandkanten.
Selv om han ikke klarte å høre de gamle tempelklokkene, lærte han stadig nye ting. Han tok til å forstå at han hadde hørt så mye på bølgebruset at han ikke lenger lot seg forstyrre av det. Etter kort tid hadde han dessuten vent seg til måkeskrikene, summingen fra biene og vinden som rusket i palmebladene.
Et halvt år etter den første samtalen med kvinnen, var gutten i stand til ikke å la seg forstyrre av noen annen lyd, men likevel kunne han ikke høre klokkene i det sunkne tempelet.
Det kom flere fiskere og snakket med ham, og de bedyret: "Vi har hørt dem!"
Men gutten klarte ikke å høre dem.
Etter en tid fikk pipen en annen låt: "Du tenker altfor mye på den der klokkekimingen fra dypet," sa fiskerne, "glem det, og begynn og leke med vennene dine igjen. Kanskje er det bare fiskere som kan høre dem."
Nesten et år gikk, og gutten tenkte: "Kanskje de har rett. Kanskje det beste er å vente til jeg blir voksen, så kan jeg bli fisker, og komme tilbake hit til stranden hver eneste morgen, for jeg har begynt å like meg så godt her." og så tenkte han: "Kanskje alt sammen bare er en myte, kanskje ble klokkene slått i stykker under jordskjelvet, kanskje kommer de aldri til å kime igjen."
Den ettermiddagen bestemte han seg for å vende hjem.
Han gikk ned til havet for å ta avskjed. Han betraktet naturen rundt seg enda en gang, og siden han ikke brydde seg om klokkene, gledet han seg over skjønnheten i måkeskrikene, havbruset og vinden som rusket i palmebladene. Langt bortefra hørte han stemmene til de lekende vennene sine, og han kjente seg varm ved tanken på at han snart skulle ta opp barndommens lek igjen. Gutten var lykkelig, og på det viset som bare et barn kan være; glad for å være levende. Han var trygg på at han ikke hadde kastet bort tiden, for han hadde lært seg å beundre og respektere naturen.
Og da, fordi han lyttet til havet, til måkene, vinden, palmesuset og til stemmene fra vennene som lekte, hørte han også den første klokken.
Og en til.
Og enda en, helt til alle klokkene i templet på havbunnen kimte til hans store fryd.
Mange år senere, som voksen mann, vendte han tilbake til landsbyen og stranden fra barndommen. Han hadde ingen forsetter om å berge noen skatt fra havdypet. Kanskje var det bare fantasien som hadde spilt ham et puss, kanskje hadde han aldri hørt de undersjøiske klokkene den ettermiddagen i en fjern barndom. Likevel bestemte han seg for å gå en tur langs stranden for å lytte til vinden og måkene.
Hvilken overraskelse var det ikke da han plutselig fikk øye på kvinnen som satt der på stranden, kvinnen som hadde fortalt ham om øya med templet.
"Hva gjør du her?" spurte han.
"Venter på deg," svarte hun.
Han la merke til at selv om mange år hadde gått, hadde ikke kvinnen forandret seg, sløret som dekket håret hennes virket ikke falmet av tiden.
Hun rakte han en blå skrivebok med blanke ark.
"Skriv: En lysets kriger vet å verdsette blikket til et barn, for barna klarer å betrakte verden uten bitterhet. Når han vil vite om et menneske ved hans side er verdig hans tillit, søker han å granske det med et barns blikk."
"Hva er en lysets kriger?"
"Det vet du," sa hun, og smilte. "Det er en som er i stand til å forstå livets mirakel, til å kjempe til siste slutt for det han tror på, og ikke minst; til å høre klokkene som bølgene setter i bevegelse på havbunnen."
Han hadde aldri sett på seg selv som en lysets kriger. Det var som om kvinnen kunne lese tankene hans: "Alle kan klare det. Og selv om ingen ser på seg selv som lysets kriger, er alle det."
Han stirret på sidene i skriveboken.
Kvinnen smilte på nytt. "skriv om krigeren," sa hun.
- Paulo Coelho
Gutten la merke til at hun var underlig kledd og bare et slør som dekket håret. Han hadde aldri sett henne før.
"Har du vært i det templet?" spurte hun. "Reis dit, og fortell meg hva du syns om det."
Betatt av kvinnens skjønnhet, dro gutten dit hun hadde sagt han skulle. Han satte seg på stranden og stirret ut mot synsranden, men så ikke annet enn det han var vant til å se: den blå himmelen og havet.
Han gikk skuffet av sted til fiskerlandsbyen like i nærheten, og spurte etter øya med templet.
"Å, det er lenge siden, det var på den tiden da oldeforeldrene mine levde her," sa en gammel fisker til ham. "Det kom et jordskjelv, og så sank øya i havet. Likevel, selv om vi ikke kan se den lenger, kan vi høre tempelklokkene når havet får dem til å vugge der nede på dypet."
Gutten vente tilbake til stranden og prøvde å høre klokkene. Han satt der hele ettermiddagen, men det eneste han hørte, var bølgesus og måkeskrik.
Da natten falt på, kom moren og faren og hentet ham. Morgenen etter gikk han tilbake; han fikk seg ikke til å tro at en så vakker kvinne kunne lyve for ham. Hvis hun en dag kom tilbake, kunne han fortelle henne at han ikke hadde sett øya, men at han hadde hørt tempelklokkene som bølgene fikk til å kime.
Mange måneder gikk, kvinnen kom ikke tilbake, og gutten glemte henne. Nå var han forvisset om at han måtte berge rikdommene og skattene fra det sunkne tempelet. Hvis han bare kunne klare å høre klokkene, var han sikker på at han kunne finne ut hvor det lå, og hente opp skatten som lå skjult på dypet.
Skolen brydde han seg ikke om lenger, heller ikke venneflokken. Han ble de andre barnas hakkekylling; de pleide å si: "Han er ikke som oss lenger, han vil bare sitte og se på havet, fordi han er redd for å få juling når vi leker."
Og alle lo når de så gutten sitte der i strandkanten.
Selv om han ikke klarte å høre de gamle tempelklokkene, lærte han stadig nye ting. Han tok til å forstå at han hadde hørt så mye på bølgebruset at han ikke lenger lot seg forstyrre av det. Etter kort tid hadde han dessuten vent seg til måkeskrikene, summingen fra biene og vinden som rusket i palmebladene.
Et halvt år etter den første samtalen med kvinnen, var gutten i stand til ikke å la seg forstyrre av noen annen lyd, men likevel kunne han ikke høre klokkene i det sunkne tempelet.
Det kom flere fiskere og snakket med ham, og de bedyret: "Vi har hørt dem!"
Men gutten klarte ikke å høre dem.
Etter en tid fikk pipen en annen låt: "Du tenker altfor mye på den der klokkekimingen fra dypet," sa fiskerne, "glem det, og begynn og leke med vennene dine igjen. Kanskje er det bare fiskere som kan høre dem."
Nesten et år gikk, og gutten tenkte: "Kanskje de har rett. Kanskje det beste er å vente til jeg blir voksen, så kan jeg bli fisker, og komme tilbake hit til stranden hver eneste morgen, for jeg har begynt å like meg så godt her." og så tenkte han: "Kanskje alt sammen bare er en myte, kanskje ble klokkene slått i stykker under jordskjelvet, kanskje kommer de aldri til å kime igjen."
Den ettermiddagen bestemte han seg for å vende hjem.
Han gikk ned til havet for å ta avskjed. Han betraktet naturen rundt seg enda en gang, og siden han ikke brydde seg om klokkene, gledet han seg over skjønnheten i måkeskrikene, havbruset og vinden som rusket i palmebladene. Langt bortefra hørte han stemmene til de lekende vennene sine, og han kjente seg varm ved tanken på at han snart skulle ta opp barndommens lek igjen. Gutten var lykkelig, og på det viset som bare et barn kan være; glad for å være levende. Han var trygg på at han ikke hadde kastet bort tiden, for han hadde lært seg å beundre og respektere naturen.
Og da, fordi han lyttet til havet, til måkene, vinden, palmesuset og til stemmene fra vennene som lekte, hørte han også den første klokken.
Og en til.
Og enda en, helt til alle klokkene i templet på havbunnen kimte til hans store fryd.
Mange år senere, som voksen mann, vendte han tilbake til landsbyen og stranden fra barndommen. Han hadde ingen forsetter om å berge noen skatt fra havdypet. Kanskje var det bare fantasien som hadde spilt ham et puss, kanskje hadde han aldri hørt de undersjøiske klokkene den ettermiddagen i en fjern barndom. Likevel bestemte han seg for å gå en tur langs stranden for å lytte til vinden og måkene.
Hvilken overraskelse var det ikke da han plutselig fikk øye på kvinnen som satt der på stranden, kvinnen som hadde fortalt ham om øya med templet.
"Hva gjør du her?" spurte han.
"Venter på deg," svarte hun.
Han la merke til at selv om mange år hadde gått, hadde ikke kvinnen forandret seg, sløret som dekket håret hennes virket ikke falmet av tiden.
Hun rakte han en blå skrivebok med blanke ark.
"Skriv: En lysets kriger vet å verdsette blikket til et barn, for barna klarer å betrakte verden uten bitterhet. Når han vil vite om et menneske ved hans side er verdig hans tillit, søker han å granske det med et barns blikk."
"Hva er en lysets kriger?"
"Det vet du," sa hun, og smilte. "Det er en som er i stand til å forstå livets mirakel, til å kjempe til siste slutt for det han tror på, og ikke minst; til å høre klokkene som bølgene setter i bevegelse på havbunnen."
Han hadde aldri sett på seg selv som en lysets kriger. Det var som om kvinnen kunne lese tankene hans: "Alle kan klare det. Og selv om ingen ser på seg selv som lysets kriger, er alle det."
Han stirret på sidene i skriveboken.
Kvinnen smilte på nytt. "skriv om krigeren," sa hun.
- Paulo Coelho
Den lille sjelen og sola
Det var en gang en sjel som visste den var lyset. Dette var en ny sjel, og derfor var den ivrig etter erfaring. "Jeg er lyset" sa den "Jeg er lyset". Likevel kunne ikke all hans viten og alt snakket om det erstatte erfaringen om det,. Og i sfæren som denne sjelen kom fra var det ingenting anne enn lys. Hver sjel var storslagent, hver sjel var fantastisk og hver sjel skinte med glansen til mitt blendende lys. Og slik var den lille sjelen, som ett stearinlys i solen.
Midt i det største lyset - som det var endel av - kunne den hverken se seg selv eller erfare seg selv om hvem og hva den virkelig var.
Så skjedde det at denne sjelen lengtet og lengtet etter å kjenne seg selv. Og så sterk var denne lengselen at jeg en dag sa: "Vet du Småen hva du må gjøre for å tilfredstille denne lengselen?"
"Å hva da Gud? hva da? " Jeg vil gjøre hva som helst for det" sa den lille sjelen,.
"Du må skille deg fra resten av oss" svarte jeg, " og så må du tilkalle mørket"
" Hva er mørket du hellige?" spurte den lille sjelen.
"Det som du ikke er," svarte jeg, og sjelen forsto.
Og dermed gjorde sjelen dette, fjernet seg fra helheten. Ja den forflyttet seg til og med til en annen sfære. Og i denne sfæren hadde sjelen evner til å erfare alle typer mørke. Og det gjorde den.
Midt i all mørket ropte den lille sjelen imidlertid ut. " Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?"
Jeg har imodlertid aldri forlatt deg, men står ved din side, rede til å påminne deg om hvem du virkelig er; rede, alltid rede til å kalle deg hjem.
Derfor, vær et lys i mørket og forbann det ikke,.
Neal Donald Walsch - Himmelske samtaler
Midt i det største lyset - som det var endel av - kunne den hverken se seg selv eller erfare seg selv om hvem og hva den virkelig var.
Så skjedde det at denne sjelen lengtet og lengtet etter å kjenne seg selv. Og så sterk var denne lengselen at jeg en dag sa: "Vet du Småen hva du må gjøre for å tilfredstille denne lengselen?"
"Å hva da Gud? hva da? " Jeg vil gjøre hva som helst for det" sa den lille sjelen,.
"Du må skille deg fra resten av oss" svarte jeg, " og så må du tilkalle mørket"
" Hva er mørket du hellige?" spurte den lille sjelen.
"Det som du ikke er," svarte jeg, og sjelen forsto.
Og dermed gjorde sjelen dette, fjernet seg fra helheten. Ja den forflyttet seg til og med til en annen sfære. Og i denne sfæren hadde sjelen evner til å erfare alle typer mørke. Og det gjorde den.
Midt i all mørket ropte den lille sjelen imidlertid ut. " Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?"
Jeg har imodlertid aldri forlatt deg, men står ved din side, rede til å påminne deg om hvem du virkelig er; rede, alltid rede til å kalle deg hjem.
Derfor, vær et lys i mørket og forbann det ikke,.
Neal Donald Walsch - Himmelske samtaler
"Den dagen vil komme da du vil se tilbake på ditt liv og være takknemlig for hvert eneste minutt av det. Hvert eneste sår, hver eneste sorg, hver eneste glede, hvert eneste øyeblikk i livet ditt er en skatt for deg, for du kommer til å se det perfekte mønstret i alt sammen. Du kommer til å ta et par skritt tilbake fra veven og se hele billedteppet, og du kommer til å gråte over dets skjønnhet."
Fra boka "Vennskap med Gud"
- Neale Donald Walsch -
Fra boka "Vennskap med Gud"
- Neale Donald Walsch -
Det nye evangeliet
Det finnes ingen overlegen rase.
Ingen nasjon er mer fremragende enn en annen.
Det finnes ikke noe slikt som én sann religion.
Det finnes ingen perfekt filosofi.
Det finnes ikke noe politisk parti som alltid har rett,
intet moralsk overlegent økonomisk system,
og det er ikke bare én vei som fører til himmelen.
Jag disse ideene vekk fra hukommelsen.
Fjern dem fra erfaringen.
Utrydd dem fra kulturen deres.
For disse tankene fører til oppdeling og atskillelse,
og og dere har brukt disse tankene som utgangspunkt til å drepe hverandre.
Bare den sannheten jeg formidler her vil kunne redde dere:
VI ER ALLE ETT.
Fra boka: Vennskap med Gud
- Neale Donald Walsch -
Ingen nasjon er mer fremragende enn en annen.
Det finnes ikke noe slikt som én sann religion.
Det finnes ingen perfekt filosofi.
Det finnes ikke noe politisk parti som alltid har rett,
intet moralsk overlegent økonomisk system,
og det er ikke bare én vei som fører til himmelen.
Jag disse ideene vekk fra hukommelsen.
Fjern dem fra erfaringen.
Utrydd dem fra kulturen deres.
For disse tankene fører til oppdeling og atskillelse,
og og dere har brukt disse tankene som utgangspunkt til å drepe hverandre.
Bare den sannheten jeg formidler her vil kunne redde dere:
VI ER ALLE ETT.
Fra boka: Vennskap med Gud
- Neale Donald Walsch -
Sokrates
I det gamle Hellas var filosofen Sokrates viden kjent for sin visdom.
En dag kom en bekjent av ham løpende bort til ham og sa ivrig:
- Sokrates, vet du hva jeg nettopp har hørt om en av studentene dine?
- Hold an, svarte Sokrates.
- Før du forteller meg det,
vil jeg gjerne at du skal ta testen
"De tre spørsmål".
- Høh?
- Nettopp. Det er en måte å teste verdien av det du skal fortelle meg på.
Første test er Sannhetstesten.
Er du helt sikker på at det du skal fortelle meg er sant?
- Vel... egentlig ikke. Jeg fikk nettopp høre det.
- Du vet altså ikke om det er sant eller ikke.
Neste test er Godhetstesten.
Er det noe godt, dette du skal fortelle meg om en av studentene mine?
- Nei, tverdt imot så...
- Du vil altså fortelle meg noe negativt om ham,
selv om du ikke vet om det er sant.
Mannen trakk på skuldrene, en tanke flau.
- Siste test er Nyttetesten, fortsatte Sokrates.
- Vil jeg ha nytte av det du skal fortelle meg om studenten min?
- Nei, egentlig ikke...
- Nettopp, konkluderte Sokrates.
- Hvis det du skal fortelle meg verken er sant,
Godt eller Nyttig, hvorfor fortelle det til meg da?
Mannen bøyde sitt hode i skam og forlot Sokrates.
Dette er grunnen til at Sokrates huskes som en av de største,
mest rakryggede filosofer.
En dag kom en bekjent av ham løpende bort til ham og sa ivrig:
- Sokrates, vet du hva jeg nettopp har hørt om en av studentene dine?
- Hold an, svarte Sokrates.
- Før du forteller meg det,
vil jeg gjerne at du skal ta testen
"De tre spørsmål".
- Høh?
- Nettopp. Det er en måte å teste verdien av det du skal fortelle meg på.
Første test er Sannhetstesten.
Er du helt sikker på at det du skal fortelle meg er sant?
- Vel... egentlig ikke. Jeg fikk nettopp høre det.
- Du vet altså ikke om det er sant eller ikke.
Neste test er Godhetstesten.
Er det noe godt, dette du skal fortelle meg om en av studentene mine?
- Nei, tverdt imot så...
- Du vil altså fortelle meg noe negativt om ham,
selv om du ikke vet om det er sant.
Mannen trakk på skuldrene, en tanke flau.
- Siste test er Nyttetesten, fortsatte Sokrates.
- Vil jeg ha nytte av det du skal fortelle meg om studenten min?
- Nei, egentlig ikke...
- Nettopp, konkluderte Sokrates.
- Hvis det du skal fortelle meg verken er sant,
Godt eller Nyttig, hvorfor fortelle det til meg da?
Mannen bøyde sitt hode i skam og forlot Sokrates.
Dette er grunnen til at Sokrates huskes som en av de største,
mest rakryggede filosofer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)