Det var ikke så skummelt som eg trodde...

Skrekkblandet fryd, det er vel den følelsen eg har ved å skrive i min egen blogg.... Tidligere erfaringer har vist meg at en bør ikke stikke nesen frem, det har som regel straffet seg (leses som meg). Heldigvis så har eg blitt modigere etterhvert, og det som ikke knekker en, blir en som regel sterkere av.

Hvem er så eg? det har eg også filosofert mye over... Standarsvaret er vel ca sånn: kvinne på 43, har 2 barn, har samboer, jobber som sykepleier. Det sier i grunnen ikke så mye om hvem en er innerst inne, eller? Eg har ikke tenkt å si hvem eg er innerst inne heller, det kan eg ikke svare helt ærlig på enda, av den enkle grunn at svaret varierer fra dag til dag. Noe har eg funnet ut, andre ting er såpass uklare at eg fremdeles filosoferer over det... men eg vet at alle og enhver av oss er helt unike og perfekte sånn som vi er akkurat nå.

Det som skjer i livet vårt er ikke tilfeldigheter, alle de opplevelsene en har er noe en kan lære noe av, enten en ser på dem som gode eller dårlige. Først når en får opplevelsen på avstand, blir en i stand til å se helheten. En kan sammenligne det med ett maleri, en trenger både lyse vakre farger, og mørke mer dystre farger for å male et bilde. Først når en trår noen skritt tilbake og betrakter hele bildet blir en slått av dets skjønnhet.